Valg man har tatt og valg man bør ta.

Valgene man tar opp gjennom livet får ofte stor betydning for denne siste ungdommen,  fasen etter gjennomføringsfasen, der man skal prøve å «nyte sitt otium». De fleste valg opp igjennom blir tatt uten å ha tenkt på den livsfasen i det hele tatt i det valgene tas. Noe er flaks, noe er «fornuftig det sikkert» og noe er faktisk svært gjennomtenkt. Kombinasjonen av disse er den cocktailen av valg man har tatt, som man ikke får gjort så mye med i ettertid, men som betyr så jævlig mye for livet - nå.

Jeg liker rus! Flere ganger i livet har jeg stått overfor valget om å teste illegale rusmidler, og har alltid valgt å avstå, uansett situasjon, og det er valg jeg er veldig glad for at jeg har tatt. Legale rusmidler derimot, har jeg ofte valgt, ikke bare av typen man inntar, men sånne som kjærlighet, arbeid, naturopplevelser, musikkopplevelser og mye annet, og altså alkohol også.

Kjærligheten er den viktigste her da, og jeg har fra tidlig i livet vært veldig opptatt av at det å leve i et stabilt og godt parforhold, det er noe jeg virkelig har ønsket. For meg er erotisk rus i kombinasjon med ekte kjærlighet vesentlig. Et valg jeg har tatt er å følge dette målet, uten å søke erotisk opplevelse for enhver pris. Dette valget førte til at jeg fant den store kjærligheten relativt tidlig, og den har hatt en uvurderlig plass i livet, ikke minst i denne fasen, etter 40 år. Det er et utrolig privilegium å dele denne «otiumstiden» med den man elsker.

Dette er selvsagt ikke et veldig moderne valg, da det forutsetter monogami, troskap, og altså sett med hippe øyne, et kjedelig kjærlighetsliv…..eller? For min del har det vært og er det fortsatt det aller beste. Det viktige er bare å følge opp med de riktige «småvalgene» hver gang noe står på spill, så ender man forhåpentlig vis opp med gode og gjerne spennende løsninger som resultat av dette store valget.

Når det er sagt, er det et gigantisk valg til, som ikke er så lett å ta, men som likevel bør tas, senest i starten på «otiumstiden». Noen tar riktignok dette valget tidlig i livet, noen sent, og noen aldri. For min del har jeg nok delvis tatt dette valget opp gjennom livet, men fullt og helt først som ung for siste gang, først da fikk jeg tid nok. Det jeg tenker på er valget om å ta bevisstheten om dette livets endelige begrensning inn over seg.

I vår tid er det enklere enn noen gang å la seg underholde «i hjel», fylle livet med så mye sirkus at tanken på døden ikke når skikkelig frem i vår bevissthet før det er for sent, før vi faktisk dør. I vår «fine del av verden», er vi kanskje dårligst på å ta med døden i livet, nettopp fordi vi har muligheten til å drukne oss i underholdning og opplevelser. Vi bør absolutt gi oss selv tid, til å bli døden bevisst, helst lenge før den inntreffer. Det kan være tøft å velge dette, men det gir en innsikt og en ro som er av stor betydning, spesielt for oss som er unge for siste gang.

Så fort vi har tatt dette valget, blir det også dannet grunnlag for «småvalgene» fremover. Jeg tror jo dette livet her på jorden, i kropp og greier, er en slags skole, hvor vi aldri blir utlært, men likevel er klokest rett før livet begynner å ebbe ut. Er vi oss dette bevisst, kan vi også velge riktigere hvordan vi skal bruke denne tiden. Vi som er «privilegerte» nordboere, vi kan velge å ruse oss på all verdens reiser og opplevelser, kjøpe all verdens greier, og evt. løpe på tredemølla til vi mister pusten.

Eller, vi kan velge å dvele ved bevisstheten om dette livets forgjengelighet, finne roen, og dyrke relasjoner og harmoni. Vi trenger ro for å bli enda litt klokere, før vi pakker sammen. For, hva er det vi kan ta med oss når vi drar? Sannsynlig vis ikke annet enn i beste fall vår egen bevissthet, vår egen sjel. Alt det andre har liten eller ingen betydning, så valget om å være seg dette bevisst er svært viktig.

For min egen del har dette valget langt på vei gitt mer innsikt, mer forståelse, og større ydmykhet overfor både livet og døden, og dermed gjort begge deler mindre skumle. Jeg ser meg selv i en god spiral, der mer ro og harmoni, gir mer forståelse, dypere bevissthet og dermed enda mer ro og harmoni. Likeledes kommer man inn i en ond spiral om man fyller tilværelsen til randen med sirkus, slik at det ikke blir rom for å bygge bevissthet rundt liv og død. Da blir det et liv der døden bare stikker seg frem innimellom, skremmende, skarp og ukjent, og skaper angst før den igjen dekkes av mer sirkus.

Derfor er dette siste store valget så viktig for oss som er i fasen ung for siste gang. Selvsagt skal vi ha sirkus og livsglede også, men ikke bare det. All livsglede, all god rus blir adskillig sterkere og bedre om vi har ro og harmoni i bånn, og det kan vi faktisk velge å ha, bare vi tør, bare vi gir vår egen bevissthet nok tid.

Kall dette gjerne en religion, men det er det ikke ment som. Hvilken religion vi velger er mindre vesentlig. Poenget er at ro og harmoni, og et bevisst forhold til livet og døden, er det beste fundament å bygge en egen tro eller eksistens-teori på, uansett hva den måtte være. Bare ikke glem at kulturell verdi betyr noe, også i denne sammenhengen.

Det store spørsmålet; Hva kommer etter dette? Enten det er niks og nada, eller noe helt annet, kanskje noe vakkert og helt ubegripelig for oss enkle mennesker, det vet ingen. Det essensielle er å ikke definere sin tro, for det har ingen av oss egentlig muligheten til. Heller ikke tre ens egen tro eller over-bevisning nedover hodet på andre, selv om nettopp det har vært praktisert til alle tider – med til dels grusomme resultater. Tro eller eksistensteori må uansett komme innenfra. Derfor er det essensielt å velge et liv i fred med omverdenen, uansett hva andre måtte mene, og å leve ut roen det gir å være seg sin bevissthet bevisst.

God påske! (Om den ikke er over allerede....)