Ungdomspsykiatrisk egenbehandling

Når man er ung tenåring kan det være mye terapi i å få ut ting, helst høyt og tydelig, uten å bli motsagt. Jeg tror jeg fikk ut MYE grums ved å kunne gjøre nettopp dette gjennom flere år. Jeg gikk rundt og geberdet meg over livet, helt for meg selv. Men, hvordan gjorde jeg dette i trygg visshet om ikke å bli hørt? Jo da, dyttende rundt på en eldgammel larmende Norlett gress-klipper, en av de aller første faktisk, på to og et halvt mål med jævla gressplen. Bra for en med høysnue var det definitivt ikke, men bra for psyken var det garantert.

Ikke bare ga det god samvittighet over å bidra med noe for mine gamle besteforeldre, men også muligheten til å få ut mye frustrasjon. Jeg var jo «enebarn og bortskjemt», men med det lodd i livet å ha en kronisk syk far, som «alltid» var der, og alltid trengte hjelp til noe, samtidig som han også hadde mye å bidra med, rent menneskelig. Mine foreldre var ellers som andre foreldre, til tider svært irriterende med sine besservisser-tendenser, sin belærenhet, og sin kjærlighet. Altså, like «ille» som de fleste andre gode foreldre. Det var bare det at de alltid var der, alltid hadde behov for hjelp, og jeg var bare meg.

Derfor var det, tross dritet med høysnue, helt greit å hive seg på sykkelen og dra til Villa Brønn og gi seg i kast med gressklipping. Litt gøy å skru på den gamle B&S motoren var det også i starten, men i ettertid ser jeg godt hvor «herlig» det var å dra i vei, klippe gress rundt et utall forbanna epletrær (som også skulle høstes) å slippe ut dritten jeg bar på, omhyllet av lyden fra en velsmurt gammel totakter med minimal lyddemper.

Dritten som skulle ut bestod i alt fra sorg over fars sykdomshelvete og hvordan det preget familielivet, til foreldrenes (mest fars) stadige behov for hjelp til de mest upassende tider. Og, som om det ikke var nok, irriterte også mine foreldres velmente råd om hva jeg burde og ikke burde med tanke på utdannelse, kjærester og livet generelt. Ikke greit for en tenåring, men aller mest frustrert var jeg over det å «aldri» ha styring på min egen tid. Alt dette kunne jeg altså øse ut eder og galle over, mens jeg gikk rundt og utførte en av de mange plikter jeg både irriterte og gledet meg over.

Verst var det altså med tiden, fritiden, og mangelen på alenetid. Dette har nok «satt seg» så godt at jeg sliter mye med dette selv i moden alder. Kanskje spesielt nå, etter at gjennomførings-fasen er over med alle livets forpliktelser, så er jeg ekstra var med tanke på tiden min. Som ung for siste gang, full av virketrang, kan jeg oppleve at selv velmente forslag til tidsbruk fra mine elskede familie-medlemmer er jævlig irriterende. For ikke å snakk om å bli ropt på for å ordne noe så fort jeg er innenfor synsvidde, det drar meg rett tilbake til gressplentiden.

Egentlig burde jeg jo bare være glad for at noen i det hele tatt gidder å ha noe med meg å gjøre, men jeg har altså lett for å ta opp slike utspill i verste mening, som rene forstyrrelser. Uansett håper jeg det har blitt noe bedre ettersom jeg har blitt meg dette bevisst, jeg er jo egentlig så heldig som er omgitt av gode og forståelsesfulle elsklinger, det er tross alt de som er viktigst i livet. Men, fri fra behovet for kontroll over egen tid blir jeg nok aldri, og det gjelder sikkert flere enn meg. Spørsmålet blir bare om man kan tillate seg en slik frihet som ung for siste gang? Jeg velger å tro det.

Avslutningsvis må jeg også fortelle om paradokset det er for en naturelsker som meg å se tilbake på den jævla gressplenens endelikt. Gressplenklippingen endte nemlig med en enorm glede over å se at store deler av eplehagen ble gravd vekk, til fordel for asfalt og betong, og det var til overmål min asfalt og betong. Ikke svære greiene riktig nok, men dog….

Min jakt etter byggetomt for et lite bygg til kontor og lager på Kolbotn, på den tiden kommunen kun hadde IBM i tankene ble en stri tørn. Det hele løste seg når min favorittonkel, en mann jeg virkelig satt høyt, kom med forslag om å bruke den «jævla eplehagen» som tomt for mitt lille byggeprosjekt. Genialt, og slik ble det altså. Dermed forble denne adressen mitt sted for stadige frustrasjoner (for det meste uten høylytt banning), utfordringer og gleder i en årrekke fremover – underlig hvilke veier livet kan ta…