Tilskueren

Han sitter komfortabelt tilbakelent og skuer utover. Til tider nærmest glaner han, med haken nedpå tredje knapphullet, til tider lukker han øynene helt. Det meste av tiden er han opptatt av flere og andre ting enn det han er tilskuer til. I perioder er det så slitsomt og deprimerende for ham å være tilskuer, at han rett og slett skrur av, drar ned gardinen, eller forlater forestillingen.

Jeg er faktisk veldig usikker på hvilken metode han bruker når han ikke orker å være tilskuer, rett og slett fordi jeg er usikker på hvordan han velger å skue. Kanskje bruker han flere kanaler?.... han gjør nok det. Det er blitt mer og mer vanlig faktisk. Egentlig finnes det et enormt antall kanaler, så mange at det begynner å bli et problem for ham. Det tar i alle fall utrolig mye tid dersom han bruker mange ulike kanaler som tilskuer.

Det forundrer meg en smule at han er så tilbakelent. Han er ikke lat, det er ikke det jeg mener, ofte er han svært aktiv, utretter mye, både alene og sammen med andre, men han er stort sett veldig komfortabel. Det er vel egentlig bare når han skuer noe som virker direkte negativt på hans egen situasjon, at han blir et snev av ukomfortabel. Han kan bli sinna også, rasende faktisk, men gjør sjelden noe med det, annet enn å banne litt, og fortsette å skue.

Over tid har jeg lagt merke til at han faktisk skifter mellom ulike kanaler han skuer mot ganske ofte. Han «skuer» til og med med ørene når han er for opptatt med andre ting til å skue med øynene. Ellers er det en salig blanding av å skue «live actions», et slags åpent, fritt teater, og skue mot ulike skjermer. Han er i besittelse av både store, mellomstore og små skjermer. Han tenker nå og da tilbake på den tiden da alle skjermer var omtrent like store, og ganske kjedelige. De er bedre nå. Mer farger, mer action, mer tilrettelagt, men det blir mindre «live action» - dessverre.

Han har en diger skjerm å skue mot, som nesten dekker det meste av en vegg. Denne bruker han når han virkelig vil skue, enten det er morsomt eller trist, det er underholdende begge deler. Den minste skjermen, den han har i lommen, brukes nok mest. Den tas ut av lommen til stadighet. De mellomstore skjermene brukes også mye, mest til jobb. Stort sett er han ganske tilbakelent når han skuer en skjerm.

Det krever litt mer å skue «live action». Han må liksom ta seg sammen, kanskje kle på seg mer, og endog forflytte seg ut av komforten – men det gir ofte større og bedre opplevelser enn skjerm, det bare koster litt mer. Når han først har tatt seg sammen, og skuer «live action», vet han også med stor sikkerhet at alt det triste, det tragiske, er så langt unna at det neppe lar seg skue i det hele tatt, om han ikke lar seg friste til, samtidig med live action, og skue mot lommeskjermen. Han vet det er dumt og distraherende, men gjør det likevel, ganske ofte.

Hvem er han egentlig, denne fyren, denne tilskueren til hele sirkuset, for det er jo det han skuer, et jævla stort og sammensatt sirkus, akkurat det han føler han trenger i tillegg til brød naturligvis. Det må han ha, han som alle andre, ellers blir tilskuerrollen helt uutholdelig. Det er nettopp selve kombinasjonen av brød og sirkus som gjør ham hel og lykkelig. Men, har vi kommet noe nærmere svaret på hvem han er? Jeg antar det.

Han er en typisk representant for mennesker på solsiden, mennesker som deg og meg, mennesker som lever sine liv i vår deilige del av verden, og tror at dette er sånn det er bare. Heldige mennesker på vei gjennom livets skole i den «beste» delen av vår verden, mennesker på vei til en større og bedre forståelse av livet, dette livet.

Men vi aner vel vi også, at det er langt igjen, for vi skjønner jo ikke så veldig mye, egentlig. Noen skjønner mer enn andre riktignok, men alt vi vet er jo basert på våre fem sanser. Litt arrogant da å tro vi skjønner alt? Det er noe å tenke over for vår venn tilskueren, og alle oss andre. Hva om det finnes fem sanser til, som vi mennesker ikke har, eller ti for den saks skyld. Sanser vi mangler, sanser som ville kunne gitt oss en helt annen innsikt i det hele, et mye større intellekt! Hvordan kan vi tro at vi er så fullkomne, kun med våre begrensede fem sanser? Vi fremstår jo ikke akkurat så fullkomne når vi skuer rundt oss. Menneskeheten fremstår jo som relativt ynkelig og hjelpeløs. Som ydmyk tilskuer selv, tror jeg vi har mye, veldig mye foran oss vi ikke ser……etter dette.