Tanker om makt, lydighet og opprør.
Generelt mener jeg en av vår tids største utfordringer er at stadig flere knytter seg til ulike ismer innen så vel politikk som religion og alt mulig annet. Jeg har tidligere åpent kritisert den voksende gruppen som «må» gjøre dette for å føle tilhørighet og trygghet. Dette utnyttes dessverre ofte, dog ikke alltid, rått og kynisk av mer eller mindre maktsyke mennesker som tar styring av andre mennesker som sitt rusmiddel. Dette er ikke bra for oss.
Men går jeg egentlig selv fri? «Dyrker» jeg ingen? Jo da, jeg dyrker min egen kultur, bygget på «Sex, drugs and Rock'n Roll» eller «Peace and Flowers» om man vil, det må nok innrømmes. Til mitt forsvar må det riktignok sies at denne kulturen, som vokste frem i vår barndom og ungdom jo ikke er noen maktkultur, men snarere en kultur med mange idoler, ingen struktur, bare en oppfordring til fri livsutfoldelse, uten å være styrt av autoritære ideer på alle plan.
En kultur for fri tenkning, som ikke bare førte til dannelsen av noen hippi-gjenger, men faktisk et par hele generasjoner , der fremvekst av frie tanker, tro på egne muligheter og eget initiativ har styrket seg, selv om den ikke alltid fulgte forventningene fra de før oss – fra autoritetene. Jeg tør påstå at fremveksten av denne kulturen har bidratt med mye godt til vårt vestlige demokrati, og bør tas godt vare på for fremtiden. Denne kulturen var vårt generasjonsopprør, ikke glem det.
Jeg må imidlertid innrømme at jeg er en smule bekymret eller forundret over våre barns manglende generasjons-opprør. En generasjon er jo som kjent ca. 20 år, godt beskrevet her: Generasjon Z (født mellom 1996-2010) Generasjon Y (født mellom 1980-1996) Generasjon X (født mellom 1965-1979) Babyboomere (født mellom 1946-1964).
Jeg er altså en sen Babyboomer, og har vokst opp i en tid hvor vi «gjorde opprør» med foreldregenerasjonen, som både hadde opplevd krigen og vært med å bygge opp Norge etterpå. Velmenende, seriøse folk, med stor respekt for autoriteter. Så kom altså vi, generasjonen som gjorde opprør mot autoriteter og seriøsitet, i hovedsak gjennom kultur, og musikk spesielt. Vi fikk et nytt syn på livet og dets verdier, fordi vi vokste opp med stabil trygghet, og altså fikk utløp for vårt protestbehov gjennom «piggtrådmusikk», stil, tankesett og annet.
Min bekymring har gått på hvordan våre barn, generasjon Y har fått utløp for sin opprørstrang – de er jo så snille, greie og ordentlige. Så slo det ned som et lyn, det er jo nettopp det de er, pendelen har svingt, de tar jo tilbake autoritetene og dyrkingen av dem, bare i en litt annen form enn våre foreldre. De har jo faen meg gitt avkall på frihet og kreativitet, til fordel for dyrking av autoriteter i hopetall, på internettet!
Det tar form som en overdreven «fornuft», hvor det meste er farlig, helt tabu eller helt nødvendig, og rommet for frihet, individualitet og kreativitet stadig innsnevres!!! Generasjon Y forfekter jo faen meg den «pekefingerbonansaen» som vi slet oss ut av på 60-, 70- og 80-tallet. De har gjeninnført den på sosiale medier, og vi har knapt lagt merke til det. Kanskje mange Y'er ikke har sett det selv en gang, det bare skjer.
Det store spørsmålet blir: Er dette bra for demokratiet vårt og oss som lever her? Vi ser tydelig at demokratiet er på vikende front flere og flere steder i vår verden. Vi heldige Europeere bør gjøre alt vi kan for å bevare det vi anser som det beste levesettet – i form av ekte demokratisk styresett, hvor frihet og kreativitet står i sentrum. Jeg mener at dette betyr MYE for helsen vår, ikke minst den psykiske. Derfor må vi alle, med kritisk sans, passe oss vel for å bli ledet av de tusenvis av ismer som vil fortelle oss hvordan vi skal leve og bruke livene våre. Kanskje er det sosialer medier som er den største trusselen mot demokratiet i vår «siviliserte» del av verden?