Politiske bekymringer

Godt i gang med mitt prosjekt Ung for siste gang, som skulle være «helt» upolitisk, må jeg dessverre innimellom uttrykke en del bekymring over dagens politikk. Vi tok nok feil vi som trodde det var riktig å bidra mye, gjøre «rett og skjell» for seg, betale ned gjeld og å spare opp til en bekymringsløs alderdom. Med dagens politikk «burde» vi jo levd over evne, svidd av alt, bygget gjeld og vært alt det vi trodde var ufornuftig – så feil kan man ta….

Men, det er ikke det som bekymrer mest, vi gamle kan jo gjøre som våre håpefulle i SV og AP m.fl. synes er helt fair; Selge vårt elskede hjem som vi har tatt vare på etter best evne i alle år, og flytte til en liten leilighet, så vi får råd til å betale all den skatten vi «bør» betale, etter på ha bidratt i 40 - 50 år med personskatt, selskapsskatt, arbeidsgiveravgift, og gud vet hva. Jeg for min del bor jo tross alt i et jævla luksushjem, et middels trehus, opprinnelig bygget i skauen langt fra byen i 1972 – det er jo rett og slett ekstravagant, det går da faen ikke an!

Nei, det er de som kommer etter oss inn i dette samfunnet, jeg virkelig bekymrer meg for. Et samfunn hvor alle skal være like, alle skal bidra etter vilje og evne, men belønnes likt. Unntatt våre politikere i regjering da, som er så opptatt av rettferdighet, der de sitter med sine arvede formuer, skattefrie lønninger og pensjoner, og velter seg i AP-dynastiets makt-baserte luksus. De har blitt en slags adel, som tar syke beslutninger, trygt forvisset om at de aldri blir stilt til ansvar for sine disposisjoner, og så er de jo så kjekke da.

«Vis moderasjon» sier de, mens de flytter inn i et regjeringskvartal der snittprisen på et kontor er på 13.000.000. Derfra kan de fortsette å svi av milliarder på det de synes skaper prestisje og stolthet, mens eldre må bo på dobbeltrom sammen med en ukjent i sluttfasen av livet, og hele kommune-Norge sliter. Den norske stat derimot renner over av penger – men den «fossen» renner stort sett ut av landet. Dette til «stor glede» for nordmenn flest, som lever i trygg forvissning om at alle nasjoner rundt oss ser at det er «typisk norsk å være god». Da blir vi så stolte at vi finner oss i det aller meste fra våre dyktige politikere.

Vi lever jo i et rikt land vi, med god velstand og trygghet, bare det kommer nok skatteinntekter til kassa, for det er jo det som skal finansiere AP-dynastiets ekstravaganse. Det er bare det at de skatteinntektene må komme fra en levedyktig industri, og vår største industrigren er det jo mange i dagens regjering som vil legge ned, helst omgående. Samtidig flytter de som lykkes med å bygge norsk industri og næringsliv til land hvor de ikke skattes sønder og sammen. Spørsmålet blir jo hvor lenge de gidder å drive virksomhet i Norge, mens de bor utenlands?

Så har vi jo en del gode, solide norske selskaper da, men flere og flere av disse selges jo til utenlandske eiere (som ikke betaler skatt på samme måte som norske eiere), og havner dermed på unorske hender. Det er jo også en måte å styrke konkurranseevnen på, men hva skjer på lang sikt? Det får generasjonene etter oss se. Til overmål anbefales også norske gründere å etablere seg i utlandet, for å få levelige oppstarts-vilkår. Da blir spørsmålet; kommer de hjem om de lykkes, for å drive sin virksomhet videre i Norge og samtidig bli skattet etter våre særnorske skatte-regler….neppe.

Pytt sann, de fleste kan jo bare jobbe i det offentlige, «hva er problemet»? Det skal sikkert omorganiseres og utvikles så mye i det offentlige Norge, at flere og flere kan sysselsettes der. Og det skaper jo mye verdier, som vi jo alle skjønner…..eller? Så har vi jo Oljefondet da, og det vokser, og det er så trygt så, bare ikke børsene kollapser og fondet klapper sammen… For alle som har sett Luksusfellen på TV, har jo kanskje sett at pengene bør «tjenes» FØR de brukes. Hvor skal Mor Norge hente sine inntekter fra når vi legger ned olja, forbyr fiske, jager gründerne ut og inntektene fra oljefondet evt. uteblir?

Det enkle svaret på det er jo bare å øke skattene, og til slutt forvitrer hele velferden vi var så stolte av, og samfunnet utvikles i revers. Heldigvis kan vi jo slå oss på brystet og skryte av at vi en gang for mange år siden var det beste landet å bo i, vi klarte bare ikke å holde på pallplassen vår, vi sløste den bort på håpløse prosjekter, meningsløs pengebruk internasjonalt og en offentlig sektor så stor at den er verdens dyreste målt pr. innbygger.

Dette er det Norge vi leverer videre til generasjonene etter oss, om vi ikke får en gjennom-gripende og langvarig endring snart. Det samfunnet vi har bygd opp siden krigen har gitt de aller fleste et meget godt liv, samtidig som vi blir flinkere og flinkere til å ta vare på helsen, miljøet vi lever i og det sosiale liv. Det er bare økonomien vi ikke snakker om, for da må vi også akseptere individuelle forskjeller, og det tåler vi ikke i Norge.

Hva skal vi leve av fremover – klippe hverandres hår? Ille med alle oss som ikke har noe hår igjen da, og oss blir det visst flere og flere av. Og det verste av alt er jo at vi hårløse gamlinger gjerne vil leve en god alderdom, men det blir nok for dyrt ja. Uansett, nå er det på høy tid at våre politikere snart forstår og tar inn over seg at de faktisk er til for oss, det norske folk, ikke omvendt – men det sitter nok laaaangt inne ser det ut til.

Det kan sikkert være smart om mediene begynner å omtale våre gründere og næringslivstopper som de heltene de faktisk er, og heller toner ned heltestatusen de gir til våre «sirkusartister» som tjener fett på å dyrke sine hobbyer på toppnivå. De lager riktignok sirkus til folket, men skal vi måtte velge mellom brød og sirkus, håper jeg vi som nasjon ser at brødet er viktigst. Nei, jeg får heller «ofre» meg, være på offensiven på sirkusfronten selv, og sette i gang produksjon av en ny eviglang TV-serie kalt Statsmaktsfellen – det mangler i alle fall ikke på saker å bygge serien på. (Sorry, det måtte bare ut, puh...)