Oppgaven

Vi har alle våre oppgaver her i livet, det er alt fra skole og utdannelse til jobb og familie, og en rekke annet. Livet har lett for å suse av gårde, vi stresser og sliter, men koser oss også gjennom hverdagen – i hele gjennomføringsfasen – fra vi begynner å bli «tørre bak øra» til vi er ferdige med yrkesliv, karriere, småbarn og kanskje gamle foreldre også, men hva skjer så? Hva er da vår viktigste oppgave?
For oss som er unge for siste gang, vi som kan sitte på tribunen og overvåke det hele, riste på hodet over dagens ungdom, slik Sokrates gjorde på hans tid, hva er oppgaven vår? Den er i alle fall ikke å få skikk på ungdommen, men snarere formidle til våre etterkommere hvor godt det var å vokse opp og leve i den tiden vi har levd, hvor ukomplisert det var, hvor fritt vi hadde det, og litt om hvor bekymret vi er for utviklingen av samfunnet vårt.
Oppgaven vår bør rett og slett være å fortelle våre barn og barnebarn hvordan livet kan leves og nytes, uten å være så opphengt i skjermer og sosiale medier. Det er jo et faktum at det er stadig flere som faller utenfor, stadig flere som sliter med psykiske lidelser, og til og med flere selvmord - i et samfunn som frem til nylig ble sett på som det aller beste i verden. Vi må for all del fremsnakke sosialt og familiært samvær, natur og friluftsliv, kreativitet og sunn fornuft fremfor passiv underholdning.
Vi må rett og slett hjelpe til med å få pendelen til å snu, for den har svingt altfor langt ut på «vi-vet-best-siden», og «brød og sirkussiden» om man vil. Det er så jævlig lett å konsumere, og la seg bli diktert og underholdt. Så ille har det blitt, at de fleste i dag kan leve mer eller mindre passivt, uten en gang å være klar over det selv – det er jo så mye gøy å få med seg - på skjerm! Det er altfor lett å falle inn i et spor hvor konsum og passiv underholdning fyller det meste av livet, og så får man med seg de tusen «besservissere» på kjøpet, og det er nok mye mer negativt enn positivt.
Men, er det en slik tilværelse vi ønsker for våre etterkommere? Vi hadde det ikke slik, det er helt klart. Vi hadde så mye mindre av alt dette nye tidkrevende «sirkuseriet», men samtidig så mye mer tid til å leke, tid til å være kreative, tid til å tenke selv, så vi kunne utvikle oss til bevisste fornuftige mennesker. Nå kan det virke som vi avler frem nervøse individer som hele tiden «må» følge ørten kanaler i sosiale medier, og bli fortalt fra tusen kilder hvordan de bør leve, kle seg, spise, se ut og til og med hva de bør mene.
Det sies at demokratiet er på vikende front, og det er nok dessverre sant. Det verste er at det er adskillig enklere å få til «snik-totalisering» av samfunn under de rådende omstendigheter, enn det var for 50 år siden. I dag er vi i langt større grad mottagere av andres tanker og ideer enn vi var før. Ikke hadde vi så mange input-kanaler som i dag heller, og vi måtte fatte egne meninger basert på egen erfaring i langt høyere grad enn nå. Vi skal selvsagt ikke skru tiden tilbake, men å se litt bakover, og lære av vår historie har aldr vært feil.
Vår oppgave må være å få våre etterkommere til å bruke mer tid på å forme sin egen hverdag og sine egne liv, enn å la seg formes av influensere og realityserier – livet er så mye mer enn «Plastic Fantastic». Derfor må vi formidle de gode verdiene fra vår tid, selv om de ikke alltid var så korrekte og fornuftige, gjorde de oss grunnleggende lykkelige. De ga oss den kraften man trenger for å makte å stå i eget liv.
I pessimismens navn mener jeg at vår generasjon er den som har «nådd toppen», bedre liv enn våre kommer nok ingen til å få, i alle fall ikke før pendelen begynner å svinge tilbake. Som ukuelig optimist selv, tror jeg det helt klart er mulig å bremse eller snu negative trender i vår tids utvikling, men da må dagens unge og voksne ville det, og gjøre noe med det, annet enn å tute med ulvene i sosiale og andre medier. De må bli seg dette bevisst tidlig, og der kommer vi «gamliser» inn i bildet. Hvis man ikke vet hva man går glipp av, er det vanskelig å tilstrebe seg det. Vi må rett og slett huske å fortelle fra vår egen tid. Det er mye hyggeligere også, enn å snakke om sykdom for eksempel, som vi altfor ofte prater om.
Vi hadde faktisk «vår egen» kultur i vår generasjon, som har betydd mye mer enn vi tenker oss, og denne kulturens bærere er i ferd med å dø ut. Dette har jeg skrevet om før, og det er tungt å være vitne til, for det mangler i stor grad gode etterfølgere for kommende generasjoner. Derfor bør den også videreformidles av oss før vi takker av.
Det er bare å innse, rundt oss ser vi tydelig mer og mer dyrking av autoriteter, streben etter å leve «riktig», og å være så korrekt som mulig, men svært lite om å være lykkelig. Jeg tror det er vanskelig å kombinere lydighet og perfeksjonisme med lykke, og velger å argumentere for det siste, ikke minst for våre etterkommeres helse og livskvalitet!