Musikalsk uttrykk med komplikasjoner
Enkelte begrensninger er det helt tydelig at dukker opp, i alle fall for undertegnede, i fasen ung for siste gang. Det brukes en god del tid på å lage musikalske uttrykk, det skrives, øves og eksperimenteres, og alt selvsagt på analogt vis, selv om noe utstyr er digitalt. Alt dette går helt greit, men så skal det editeres og klargjøres for å legges ut på nett, og der stopper det litt opp for å si det mildt. Ikke det at PC-bruk er fremmed, men…
Da er det godt å ha den yngre generasjon i nærheten, for jr. her i familien ikke bare kan, men jobber med den slags, og det ser da så lett ut. Sist sommer skulle jeg læres opp, og med han ved siden av knottet jeg meg gjennom prosessen til kyndig veiledning. Du verden så mye muligheter og greier å passe på, men det gikk, og jeg regnet meg som fullt utlært på DaVinci, som jo er et «enkelt» men velfungerende program. Jadda, vi henger med!
Så går sommer'n, høsten kommer og går, med mye aktiviteter, familie venner og barnebarn og turer i skog og hei, hele tiden med musikalske aktiviteter innimellom, det er superkos og sikkert bra for toppetasjen også. Så, nærmere jul er noe nytt innøvd, tapet og mikset, og man setter seg ned med DaVinci på PC'en igjen, full av selvtillit – som forsvinner som dugg for solen. Jeg fiksa jo dette sist sommer, riktignok med hjelp, det gikk jo så greit, men nå?
Da må altså jr. inn på teppet igjen. Julen kom og gikk, og så en dag i februar fikk vi til et treff foran PC'en her hjemme, med arbeidsro og fred, og dermed lot det seg gjøre. «Same procedure as last year» - og du verden, noe husker jeg, noe er intuitivt, men akk…..noe er jo helt gresk. Men, et ferdig produkt fikk vi til, og i tillegg en stikkordspreget «huskeliste for eldre» som bør kunne ta meg gjennom prosessen alene neste gang – og det skal ikke gå et halvår denne gangen!
Dermed kunne «Altering Moods» legges ut på YouTube. Ikke at det blir noen hit, sært som det er, men det er et ferdig «produkt», og det føles utrolig tilfredsstillende for en «ung for siste gang-fyr» å få laget et uttrykk for skiftende følelser av egen musikk og bilder, samt et materialbilde laget av Wenche Landås, som for meg er et bilde på vårt blodige nyhetsbilde, revet i biter. Det skaper like mye sinne, som sol og natur skaper indre ro og glede. Når jeg i tillegg har gleden av å spille dette med kjæresten på bass og sønnen på trommer, føler jeg meg ganske ung og happy – om enn i siste fase.
Sjekk gjerne ut:
https://www.youtube.com/watch?v=km7AToMDg8Q&list=PLZyvPB7jBQWjAae9oWoxCxvVMKABzeLcO&index=1