Min månelanding

Herre gud, hvor treig kan man bli? ….jo, spør meg! Jeg har jo skrevet og grublet MYE om livet de siste årene, om meningen med det hele. Om hva man ville, hva man fikk til, og ikke minst hva man ikke fikk til. Egentlig har jeg jo fått til en del, men langt der inne, tidligere i livet, skulle jeg nok gjort en del annerledes, blitt noe annet, jobbet med noe annet, duverden hva man en gang skulle. Fortsatt skal jeg en hel del, men med en helt annen motivasjon enn før.

Så hører jeg på nitimen et innslag om månelandingen i forrige århundre, litt om kampen for å oppnå en drøm, og arbeidet med å nå dit, og hvor viktig den var for internasjonalt arbeid og samhold rundt en drøm, og minnene strømmet på. Minner fra en tid med håp, en tid hvor mye av vår generasjon ble formet, midt mellom teknologiske nyvinninger, OG «flower-power». Så slo det ned som et lyn i hodet på meg; jeg har jo klart det, jeg har jo landet!

For hva har egentlig vært min store drøm, mitt mål i livet? Hva har vært drivkraften i bunnen av alt jeg har bedrevet helt fra ungdommen av? Jo, banalt nok kjærligheten. Eller er det egentlig banalt? Neppe, for kjærligheten er krevende, men også livgivende. Det er også langt mer håp for internasjonalt samhold og fred rundt drømmen om et liv i kjærlighet enn å lande på en kald kule uti der. Jeg tror alle mennesker, selv de mest ambisiøse på ulike fagfelt, langt der inne har den drømmen, men den har lett for å havne i skyggen av alt annet, som gir status, berømmelse, makt og andre surrogater.

Jeg ble nylig minnet på av min bror, hvordan jeg kjempet for å beholde kjærligheten en gang i forrige århundre, selv om alt håp var ute. Hvordan jeg kjempet for nettopp å beholde det som var min drøm: Et liv med kjærlighet. Kjærlighet til et menneske man kan dele hele livet med. Det skar seg til slutt, og da er det er lett å bli redd, men det er som kjent bare dritten som gir seg, selv når det ser som mørkest ut.

Derfor gjøv jeg løs på kjærligheten på nytt da den store forelskelsen slo til for fullt litt senere – dog for 40 år siden. Fast bestemt på å nå mitt mål, bevisst eller ikke, om et liv i kjærlighet, kastet jeg meg ut i det, og jeg har klart det, eller snarere VI har klart det – min kjæreste og jeg. Det har til tider krevet mye av oss, men vi har hatt et felles mål, og vi har nådd det sammen. For min del er det jo nettopp dette som er min månelanding, jeg har bare ikke sett det klart nok før nå. Livet består av så mye, ikke minst krav og forventninger fra omverdenen – merkelig nok i liten grad hva kjærlighet angår, er det bare en privatsak, eller?.

Men hvor viktig er det? Jo, det er dødsviktig for hele sivilisasjonen. Vår kjærlighet har ikke bare ført til et godt liv for oss, det har ført til to nye fantastiske mennesker, som også har sett «lyset», og valgt et liv med kjærlighet. Uten kjærligheten ville vi jo dø ut, hele kloden faktisk. Det er sikkert mange som vil riste på hodet av dette, mange som ikke har funnet kjærligheten enda, og sikkert en hel del som ikke ønsker å dele livet med noen heller, og dem har jeg full respekt for. Det er bare det at for min del har det vært et prioritert ønske, og jeg har fiksa det, VI har fiksa det, og det er jeg faen meg stolt av.

Ikke ble jeg en stor forretningsmann, bare en liten. Ikke ble jeg en riking, ikke ble jeg pilot, ikke rock-star, ikke Porsche-eier, ikke ble båtlivet kronet med et «skip» som fikk alles øyne til å dette ut ved synet av det heller. Med meg ble alt litt middels, litt på det jevne, ikke noe å blåse seg opp om, altså bortsett fra månelandingen min, og med den blir alle disse andre tingene rimelig uviktige. Her jeg nå sitter og tenker tilbake, ser jeg klart at jeg hele veien burde verdsatt kjærligheten høyere, ikke ruset meg så mye på jobb og alt annet «viktig arbeid», selv om det i stor grad dannet en trygg ramme for vårt samliv. Innholdet i livet derimot, var det først og fremst min kjære som skapte. Vel, gjort er gjort, og spist er spist.

Det står helt klart for meg nå, hva som var og er essensen i mitt og vårt liv, så nå er det bare å ønske seg lengst mulig varighet på resten av det. Vi lever jo et veldig godt og aktivt liv sammen, deler mange interesser, står sammen om det meste, og skal en hel del fremover. Til overmål er vi altså velsignet med de best tenkelige barn, svigerbarn og barnebarn – det er månelanding det, verd hver «krone» investert – så får heller alt annet komme litt i annen rekke. Jeg er bare så dypt, dypt takknemlig over akkurat denne min månelanding.