Hovmod og utfall
La oss håpe 2026 blir et så fredelig år som mulig. Her er en liten novelle til ettertanke.
En svakt stigende summing fra vekkeklokken trenger seg ubehagelig inn i ørene. Hodet er blytungt, og lyden jævlig irriterende. Han vrir seg motvillig mot klokken, og rykker til: 10:00 – hva faen er det som skjer, hvor er kaffen på nattbordet, hvor er folk? Så kommer det sakte inn i bevisstheten. Det er søndag, han er alene. Til vanlig ville han ha blitt vekket 07:00 med kaffe, dagens antrekk hengt frem, og ventende frokost, men ikke i dag.
Med et lett ubehag setter han seg opp i sengen og ser at lørdagens sengevenninne diskret hadde sneket seg ut som avtalt. Han trekker et lettelsens sukk, hun var av de bedre hun der, hyggelig å snakke med over et glass god vin eller snarere flere, i alle fall for ham. Vanvittig pen var hun også, og av ypperste klasse hva sex angår. Rett og slett en sexpartner han kan tenke seg å få hjem om igjen. «Må huske å få tak i kontaktinfo – det har vel sekretæren min» tenker han.
Etter en halvtimes fomling etter klær og en lett dusj, kler han seg og går mot kjøkkenet. Hodet verker. Før han er fremme svinger kroppen automatisk inn i det blå rommet og går bestemt bort til baren. Hans høyre hånd heller opp et solid glass whisky. Han blir gående hvileløst rundt i dette blå rommet, knugende på glasset, som stadig blir tommere. Hodeverken letner, og en svak uro stiger opp i ham. En whisky til pleier å hjelpe mot den slags. Den beste medisin mot slik uro er nettopp å rusle rundt i det blå rommet og kjenne på en stigende rus, det får liksom nervene til å bli myke og føyelige, magemusklene slapper av.
Ikke at han har problemer med nervene, den slags er forbeholdt andre, gjerne hypokondere og sveklinger, vanlige folk, men av og til er det en slags uro i ham, som han ikke får ristet av seg. Nå er det nok noe med siste ukes aktiviteter og møter som stresser ham unødvendig mye, det slipper liksom ikke taket. Det føles på en måte som dårlig samvittighet, men det er det siste han lider av – det er ikke noe å tenke på engang. Han bestemmer seg for å la frokosten være, to stive pjoltere får gjøre nytten.
Han synker ned i en myk sofa, og savner noen å snakke med, noen som ville forstå, og støtte ham, men han er alene, helt alene denne søndagen. Han har selv gitt hele staben fri. Hans kone har for lengst reist med barna til en av de andre eiendommene deres, og der er de heldigvis mye. Han hadde tenkt det skulle bli deilig å ha en søndag helt alene, men nå kjenner han altså både på uro og savn? Den siste uken har vært veldig stressende, så det at familien ikke var her var bare bra, det blir bare mere stress med dem i nærheten.
I hodet prøver han å gå gjennom den siste ukens begivenheter. Folk og delegasjoner kom og gikk hele uken, mye planlegging, mye timing, og det hadde gått veldig bra. Han har jo til vanlig en dyktig stab rundt seg, som tar ansvar for alle de praktiske oppgavene. Det er bare det at til tross for hans upåklagelige gjestfrihet, var det likevel enkelte stemmer som hadde uttalt seg en smule kritisk til ham sist uke. Kan det være det som er årsaken til uroen som har satt seg i mellomgulvet? Når man vier sitt liv til «den store oppgaven» er det egentlig helt absurd å måtte ta imot kritikk fra offentlige personer, selv i forsiktige ordlag, tenker han.
Savn er noe annet. Hva er det han savner? Kone og barn har det sikkert bra, og jo lenger borte de er, desto bedre. «Lykken» over en gang å ha hatt kjæreste, gifte seg og å bli pappa var kortvarige greier, «long gone» og betyr lite i livet hans nå. Men ok, utad tar det seg godt ut med familie, og det er jo en moderat kostnad - egentlig. Ellers savner han jo ingen ting, han har jo alt, og det er i all beskjedenhet vel fortjent. Nei, det er nok disse mer eller mindre frekke ytringene som kom opp sist uke som er problemet. Uansett, det har roet seg betraktelig nå, etter dagens flytende frokost.
Han vet ikke helt hvor lenge han har sittet og stirret ut i rommet, og irritert seg over mer eller mindre frekke gjester, når han kommer på bedre tanker: «Nei, dette er destruktivt, drit i dem, finn på noe som får tankene over på noe annet!» Han retter seg opp i sofaen og tenker at nå er det nok selvmedlidenhet. Søndagen ligger jo der klar til å brukes, kanskje til og med til noe helt useriøst, noe gøy. Da kommer han på gaven, den som utpekte seg til den beste blant gaver overrakt ham den siste uken.
Med et krafttak og et lite stønn er han på beina, og er helt klar for et lite eventyr med sitt nye leketøy, gitt til ham av en stor delegasjon som var der sist onsdag. I det han begynner å gå, svinger kroppen bortom barskapet, og heller opp et halvt glass til, bare sånn for å klarne halsen og gjøre seg klar for å leke litt. Han tømmer det rett ned, og forlater det blå rommet.
Ute i hallen, hiver han på seg en stilig skinnjakke, og tar heisen ned i garasjen. Den nye Lamborghini'en er det opplagte mål for hans lekelyst, det er bare det at en slik doning må ut på motorveien for å testes skikkelig. Hvor lurt dette er, er han imidlertid usikker på. Av sikkerhetsmessige årsaker burde han klare seg med en rundtur inne på eiendommen, men det blir kjedelig. Ikke kan bilens fulle potensiale utnyttes, og ikke er det noen som vil sende ham beundrende blikk her hjemme heller denne søndagen. Fristelsen er stor, han skal ut på motorveien – helt alene, uten påkrevet sikkerhetsopplegg. Hans egen sikkerhetssjef blir nok fly forbanna, men det er det vel verdt.
Vel nede i garasjen ser han utover sin betydelige samling av ekstravagante kjøretøy. Hvor har de satt den nye gaven tro? Han mener å huske den var svart, og ikke ruver den spesielt i høyden heller. Det er motor, effekt og teknologi som gjør denne bilen til det den er. Han går mellom radene av biler og ser etter en lav sort kreasjon med umiskjennelige italienske linjer, og der, rett innenfor en av portene står den. Han kjenner en barnlig lykke boble opp i seg, åpner førerdøren, krøker seg sammen og vrir kroppen ned og inn bak rattet, dog med et lite sukk over hvor mye enklere slike bevegelser var da han var ung.
Bilen murrer som et hissig kattedyr i det han glir ut av garasjen og nedover hoved-alleen mot syd. I speilet ser han sitt elegante slott bli borte mellom store trær. Et palass er vel en riktigere betegnelse. Etter å ha rundet eiendommen på grusveien rett innenfor den høye muren som omkranser parken, er det bare å trykke på en knapp på hans personlige fjernstyring, og porten mot vest glir sakte opp. Med et brøl er han ute på veien, mens porten lukker seg bak ham. 5 minutter nå, så er han på motorveien. Kreftene og kontrollen han har over dem, gir ham tilbake den velkjente følelsen av makt. Han kan gjøre hva han vil, få til hva han vil, han er rett og slett uslåelig. Den urolige følelsen er for lengst borte, erstattet av et gryende sinne.
Et sinne over folk som ikke applauderer hans ekspansive planer for landet og folket – det er jo hans land og hans folk, tross alt! Vet de egentlig hvem det er de snakker med, vet de hva han har for planer, planer av verdensformat. Problemet med de fleste andre statsledere rundt om i verden, er at de ikke har en hjerne av hans kaliber. De ser rett og slett ikke hva som kreves i en slik jobb. Av og til blir han forbannet over at det i det hele tatt er nødvendig å forholde seg til resten av verden, men så må han jo det. I alle fall sørge for at de får det rette inntrykket både av ham og hans folk. Og så er det jo en bonus med slike gaver som han leker med nå.
Han tenker mens han nærmer seg motorveien, på noen av gjestene som hadde mumlet noe kritisk, noe om at det «gikk med for mange soldater…..» hva faen betyr det? At en rekke unge menn, flere tusen faktisk, fikk æren av å ofre seg for nasjonens sikkerhet og fremtid, var jo nettopp en ære og slettes ikke noe problem. Sikkert litt trist for familiene sånn med en gang, men det går jo over, og de kan for resten av sine liv prale med at nettopp deres sønner ofret livet for fedrelandets fremtid. Fy faen, han kjenner irritasjonen stiger over slike stupide uttalelser.
Der, endelig er han utpå, lite trafikk, inn med andre giret, inn med gassen, 100, 150, 200 – wow, tredje gir, 250, 300, fjerde gir, pust nå, rolig pust, femte gir, full kontroll i 300 k,/t., øvrig trafikk blir sinker. Dette er akkurat som i livet ellers, han er helt på topp nå, suveren, og de som ikke følger ham, har rett og slett verken hans intellekt, hans evner eller klarsyn. Gleden over egen suverenitet og kontroll bringer gleden og smilet tilbake. Hans eget vinnende smil.
Han trekker pusten dypt, kjenner adrenalinet i kroppen, kjenner på eget liv sånn det skal være. Han har så mange under seg som viser ham takknemlighet for alt han er og alt han står for, alt han gjør for sitt land, sitt folk, og han vet at hans nærmeste nyter veldig godt av å være akkurat det. Det gir ham en enorm trygghet i en verden hvor ikke alle er like vennligsinnet. Men, hva faen skjer foran her…. har ikke han trailersjåføren der fremme speil eller?
Traileren blinker ut for å kjøre forbi en buss, men «det skal vi bli to om», flatt jern og han vil være forbi idioten på to sekunder, «lenge» før droget rekker å skifte fil, 350 nå, og så!!! Så blir alt svart, helt svart...
Trailersjåføren, som ikke er så vant med bilister som kommer i 350 km/t, kjenner bare et lite «rykk» i den tunge bilen, hører noen skrapelyder, og ser et gnistregn i speilet fra noe som har kilt seg fast under hengeren hans. Han får stanset traileren, ringt politi og nødetater, og snart er det fullt oppstyr på motorveien denne fredelige søndagen. Når han senere får vite hvem som omkom der innunder hengeren hans, vil han nok tenke: Der røyk nok mitt liv, men kanskje verden blir et litt bedre sted etter dette?