Gud og Kjærligheten

Kanskje er det ikke så dumt likevel, om jeg tar bladet fra munnen og prøver å si litt mer om hva jeg egentlig tror på. Det virker som det kreves så mye for å si slike ting, å ha meninger som betyr noe, men hvem bestemmer hva som har verdi? Neppe noen maktelite. Neppe noen som helst, foruten ethvert individ som leser og reflekterer.

Uansett, her sitter jeg i min lett aldrende kropp, som jeg har plassert på en utmerket arbeidsstol foran PC'en i vårt relativt gamle hus (nå kalt «hytta»), for å prøve å formidle noen tanker, viktige tanker for meg og muligens for deg. Fra tid til annen blir jeg litt skremt av tanken på hva dette livet egentlig er. Jeg lever jo fysisk i et system av «kjøtt og blod» som har en begrenset holdbarhet. Ikke er den stemplet med noen utløpsdato heller, men jeg vet at et sted der fremme holder den ikke lenger. Jeg lever i et hus med samme utfordringen, men huset er så mye enklere enn kroppen, så det er en grei sak å vedlikeholde, og dermed skyve på utløpsdatoen.

Kroppen kan jo også vedlikeholdes, gjerne i form av en god balanse mellom sunnhet og velvære, ro og harmoni, så får man bare håpe at den holder lengst mulig. Problemet, eller snarere utfordringen i mitt liv nå, er at det blir et klarere og klarere skille mellom meg helt innerst, og alt dette andre i lagene utover. Det blir litt som en russisk matrjosjka-dukke. Jeg lever inni en kropp, som lever inni et hus, som for tiden eksisterer i en verden, som igjen svever rundt i et univers, og så blir det litt mer ubegripelig utover. Jeg, eller altså min bevissthet lengst her inne virker svært sterk og varig, mens det neste laget, kroppen, vil sannsynligvis vare kortest av alle lagene. Bevisstheten er derimot basert på tanker, resonnementer og kjærlighet, og som vi vet, sterkest av alt er kjærligheten.

Jeg tror vi må gjøre det så enkelt for oss selv, at vi må erkjenne hvilken kraft kjærligheten har. Og da mener jeg alle typer kjærlighet, kjærlighet til et annet menneske, til musikk, til livet, til naturen eller rett og slett kraften selv. For meg faller veldig mange brikker på plass, når jeg fordyper meg i disse tankene, og jeg skal prøve å formidle hva dette betyr for meg. I kirken sies det at Gud er kjærlighet, men det holder ikke, for det er kjærligheten som er Gud, det er den som ligger i bunnen, tror jeg…… I mitt liv her og nå vet jeg ikke om noe annet «fenomen» som inneholder så mye energi, og betyr så mye som akkurat kjærligheten, bare vi er åpne for den.

I vårt gode, demokratiske samfunn er vi nok blitt for opptatt av kompleksitet, men jeg tror det er vel så viktig å søke enkelhet. For, hvem er det som skaper denne kompleksiteten? Jo, det er vi det, oss mennesker og spesielt de av oss som ønsker makt. Det bygges opp store komplekse scenarioer, gjerne basert på frykt. «Følg meg, og det skal gå deg godt, hvis ikke….»

Det fine med kjærligheten er jo at den er så enkel å forstå, det er bare å gi seg hen til den, erkjenne den. Hvis vi i vår overfylte og relativt stressa hverdag, kunne bruke litt tid på akkurat det, ville vi alle erfare at det gudommelige har sitt senter akkurat der, i ekte følt kjærlighet. Det er åpenbart at maktmennesker passer dårlig inn i dette, de «bruker» gud til å erverve makt, samtidig som de selv er redd for kjærligheten…. Og, vi ser jo helt tydelig rundt oss i denne verden hva det fører til.

Jeg tror komplekse virkelighetstilnærminger egentlig bare er et slør over virkeligheten, kastet over alt sammen for å beskytte «maktmennesket» mot sin egen mangel på ærlighet og forståelse av hva kjærligheten egentlig er. Vi må tørre å gi oss hen til den enkle sannheten. Dette betyr ikke (som mange tror) og «gi opp seg selv» til en tro, et annet menneske, musikk, natur eller kjærlighet. Det er bare åpne opp for den store og hele sannheten som vi alle er en del av. Tørre å innrømme at livet er det vi opplever, sånn vi opplever det her og nå…

Hva som kommer når kroppen går ut på dato, er nok ingen av oss helt i stand til å forstå. I den sammenhengen er det vi som er for enkle, men med et åpent sinn er det mulig å få en viss ide. Dette har jeg også skrevet om i «Døden» 12.02.2024

Nei da, det har ikke rabla for meg, men jeg synes det er viktig å flagge en gudstro, som ikke nødvendigvis er definert av en religion, men bare egne erfaringer med gud, det store ukjente, eller rett og slett bare kjærligheten. Ulike religioner speiler ulike kulturers «forklaring» på det vi ikke skjønner, oftest underlagt en maktelite. Mitt poeng er at enhver må finne sin tro i seg selv, så lenge det gode står i sentrum. Ønsker man en kulturell forankring er den jo der, og den representerer en viktig del av vår identitet som folk. Den er ikke påkrevet, men definitivt et gode.

De som velger ateisme, eller troen på det store intet, synes jeg litt synd på, men jeg tror jo de vil forstå etter hvert, uansett. De som slavisk følger de store religioner, synes jeg like synd på. Det er absolutt ikke min mening å fortelle noen hvordan den store sammenhengen egentlig er, bare hvordan den kan forstås om man vil. Jeg mener det er viktig å unngå bygge ismer. Vi står mye bedre rustet ved å være individuelle «tro'ere», med trygghet i oss selv og vår tro. Så kan man som sagt gjerne velge en kulturell ramme, om det føles riktig – kristendommen for eksempel, men det er ikke essensen her.

Meditasjon er for meg den ultimate teknikken for å finne ro og harmoni, og jeg tror meditasjon bidrar til større innsikt eller forståelse av den store sammenhengen, men igjen fordres det åpenhet. Fastlåste meninger og syn, gjerne basert på vitenskap eller religion eller begge, setter nok lett en stopper for å ta inn det man trenger for å skjønne bitte litt mer av alt. En full forståelse har vi dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke evner til å få. Som tidligere nevnt er jo all vår kunnskap basert på våre fem nokså enkle sanser vi har fått utdelt i dette livet. Jeg synes det er relativt arrogant å tro at vi mennesker er så perfekte, at det ikke finnes mer som kan oppfattes gjennom andre sanser enn de få vi kjenner.

Jeg kan nevne et par eksempler fra egne nokså jordnære erfaringer:

Jeg kan sitte i bilen og vente, observere en godt voksen kvinne komme i min retning, vite hvem hun er, og bli fylt av en varm energi som brer seg i hele kroppen og føle en fullkommen lykke, selv om hun er langt unna. Det er min kjære som kommer gående. Bare synet av henne «beviser» min tro - for meg. Sånn har jeg det med ganske mye, ikke minst barn og barnebarn, men også fenomener rundt oss. Det gir meg den styrken jeg trenger hver dag i dette livet. Poenget er at jeg må være åpen for det, mottakelig.

Akkurat den samme energien har jeg også følt flere ganger i livet i form av en slags kloke råd fra «ingensteds»(?) når jeg virkelig har trengt det, og for meg er det ingen tvil om opphavet. Jeg har til og med opplevd å tenke tilbake på vanskelige situasjoner der jeg har fått den slags «veiledning», og kjent den samme varmen i form av en «der ser du, det ble bra det der», fra et stort og varmt usynlig smil. Slike opplevelser bekrefter min tro og gir meg trygghet. For meg er dette gud, eller kjærligheten da…

Nå er det jo også slik, at alle de som mener dette er tøv, overtro eller virkelighetsfjernt, lever godt med det. De går ikke glipp av annet enn den ekstra tryggheten som troen gir i dette livet, for kjærligheten dømmer ingen, den er bare på tilbudssiden. Det som kommer, kommer til alle, så enkelt er det. Vi går alle ut av dette livet med en opparbeidet kunnskap om livet, la oss anta at den er et gode å ta med seg videre. I mellomtiden bør vi ha den største respekt for skaperverket, og størst i det er altså, som det for øvrig også står i vår bibel, kjærligheten. Verre er det ikke.