Frihetsfølelsen

Etter å ha levd en stor del av livet, dominert av gjennomføringsfasen – den tiden man er «voksen med forpliktelser i alle retninger», med mye aktivitet, oppgaver og ansvar, har alltid følelsen av frihet vært svært viktig for meg. Jeg har i alle fall trodd det. Og for meg har det i hovedsak betydd å komme meg unna i båt, langsom båt, på loffen langs kysten, relativt utilgjengelig. Det har opplagt vært en katalysator av det gode. Spørsmålet som har dukket opp nå, i ung for siste gang-fasen er bare; var det friheten jeg egentlig søkte, eller var det noe annet?

Hele livet har det vært sånn, enten det i tidlige år var å få avstand til hjem og familie med sykdom og tilhørende plikter, eller senere jobb, familie og forpliktelser. Så, når det ble en mulighet har jeg alltid villet ha med meg min kjære og etter hvert mine barn. Er man helt «fri» da tro? Greia er vel den at jeg har kunnet gjøre det jeg føler for med den / de jeg ønsker, og fått en god avstand til alt som har med stress, forpliktelser og forventninger å gjøre. Nå i sommer har jeg kjent ekstra på dette, og sett et annet mulig svar.

Under årets juni-seilas, som var svært viktig for frihetsfølelsen (tenkte jeg før vi dro) opplevde jeg faktisk så lite av frihetsfølelsen, at jeg underveis satte et spørsmålstegn ved min livslange kjærlighet til sjø og seiling. Jo da, vi hadde en fin tur min kjære og jeg, akkurat som forutsett, og denne friheten skulle vare i fire hele uker! Så skjedde det, at vi faktisk begynte å lengte hjem til "hytta" (som er vårt hjem), og avsluttet turen etter tre herlige uker. Det merkelige var at frihetsfølelsen bare økte i det øyeblikk vi var hjemme igjen.

Så, hva er det som skjer, skal jeg slutte å seile? Nei da, bare endre litt på noen synsvinkler. Vi MÅ ikke seile langt og lenge for å nyte båtlivet, og nå som vi begge er unge for siste gang,  pensjonister altså, ser jeg helt klart at det ikke er, og kanskje aldri har vært friheten som har vært målet, bare et inderlig ønske om indre ro og harmoni. En ro og harmoni som kun lot seg oppnå i korte øyeblikk i etableringsfasen, men som nå i denne ugjenkallelige siste delen av livet har blitt en selvfølgelig del av hverdagen.

Den opplagte, men dog så godt skjulte konklusjonen på dette er altså at en av de største gavene vi godt voksne, med en viss grad av egoisme kan nyte til fulle, enten vi er ute eller hjemme, er nettopp ro og harmoni i livet. Egoismen i dette er vel egentlig bare det å innse at man ikke kan «fortsette som før», men heller gi seg hen til et helt nytt rom i livet. Et rom med god plass til både ro, harmoni, ettertanke, refleksjoner og kjærlighet, både til kjæresten, flokken og livet selv.

Som tidligere nevnt, ser jeg på livet som en slags skole. En skole som er over når vi er utlært. I en slik «setting» er det tydelig for meg at i gjennomføringsfasen læres motorikken, aktiviteten og ytelsen, mens i ung for siste gang-fasen er det tid for å stille spørsmål. Spørsmål om hvorfor og hvorledes. Når vi nå skal jobbe med slike spørsmål er ro og harmoni en forutsetning for å komme videre, og videre vil vi, så langt som mulig, mens det ennå er tid. Det er nok akkurat dette som gjør denne siste delen av dette livet så meningsfull og bra, selv med en god del gamlis-problemer å snuble i på veien.

Livet fortoner seg altså som en gave, en gave av læring både med vanskelige og enkle verktøy. Utlærte blir ingen uten å ha opplevd alle faser ved dette livet, både gleder og sorger, både moro og kjedsommelighet, og alt dette kan vi altså få til uten å være så jævla fri. Frihet i seg selv er muligens bare en illusjon så lenge vi skal ha et godt fungerende liv i noe så ufritt som en kropp. Harmoni og ro derimot, er konkrete nødvendigheter for alt fra kreativitet til virkelig kjærlighet og forståelse. Tenk litt på det dere unge og midt i livet-mennesker, som tror alderdommen er uendelig langt borte, og kjedelig som bare faen.