Er det ennu ikke for sent…?

En gammel formulering fra en gamling (=ung for siste gang-fyr), som mener som så mange i min generasjon: Vi fikk det beste, vi fikk den beste tiden – her på jorden, her i Norge. Dette er ikke en selvtilfreds konklusjon fra en grettengammelgrinegubbe, men mer en takknemlig og velment «advarsel» og en sporing til å tenke annerledes fremover.

For, pussig nok er det fortsatt håp, men som jeg har skrevet før; de dør rundt oss, idolene våre, de som gikk foran med de beste intensjoner, og den enkle løsningen. De vokste ikke opp med at alt var så jævlig vanskelig, de måtte bare lære seg livet fra starten av. De sto opp mot autoritetene, og feide veien for frihet, nytenkning, kultur og tro på fred og kjærlighet. De var en trussel mot stormaktene og maktsyken.

De dannet grunnlaget for det demokratiet vi i dag elsker, og samtidig er i ferd med å gruse fullstendig. Men, se dere tilbake dere som er unge på ordentlig, lær litt av nær historie dere og. Vi som ble født på 50- og 60-tallet, vi hadde foreldre som hadde opplevd en krig, foreldre som var med å bygge landet til et av verdens beste land, med et velfungerende demokratisk styresett, og en stadig bedre økonomi for folk flest. De hadde erfaring med krig, et liv uten sosiale medier, det å bli stilt store krav til, og de hadde lite rom for syting.

Og bevares, vi har det fortsatt veldig bra, men noe er i ferd med å gå galt underveis. Vi har blitt så bortskjemt at vi forventer at alt skal ordnes for oss, og det som ikke ordnes for oss det blir til problemer «noen» må løse. Selv kan vi jo bare sette oss ned og syte. Og syte gjør vi, på alle hold, også politisk. Det er mye makt og penger i å samle folket til syting, for det er jo så mye som går galt i vår tid. Kan det i tillegg kalles «menneskeskapt», så vi får blandet inn en god porsjon dårlig samvittighet også, og da er det ikke grenser for milliard-øsing inn i ulike «nødvendige» formål.

Ikke vet jeg hvor stor del av klimaendringene som er menneskeskapt, men neppe alt. Det er mye annet som helt sikkert kun er menneskeskapt, som skremmer meg mer, som for eksempel krigføring. Det at vi alle skal være livredde for å slippe ut litt CO2, mens verdens ledere leker kappe-land så man knapt kan se hånden for seg i all forurensingen som velter ut fra krigs-maskineriet - for å oppnå hva? Det er ikke annet enn en dyptgripende uansvarlighet fra en del statsledere som er totalt uten gangsyn. Hva er det de vil? Hvorfor lar vi dem holde på? Det er helt ubegripelig.

Og som om det ikke er nok, har vi et menneskeskapt mediesamfunn, mer og mer basert på KI, som fullstendig dominerer de aller flestes oppmerksomhet i den grad at det går utover folks arbeidsevne og barns oppvekst. Kan vi leve med det? «Stopp verden, jeg vil av» – er et gammelt uttrykk for bekymring. Det er vel mer aktuelt enn noen gang. Om ordet holdningsendring er litt slitent, er det vel nettopp her vi må begynne. Vi må i større grad se og leve gledene og mulighetene dette livet gir, i stedet for å fokusere på elendigheten samtidig som vi drukner oss i medie-sirkuset.

Vi har et valg. Vi kan sette oss ned, og syte oss til enighet om at alt går til helvete, samtidig som vi døyver smerten (og det er lett) i alle mulige mediekanaler, tilbudet er jo altfor stort. Tar mange nok dette valget, går det nok lukt åt helvete. Eller vi kan velge å leve ut livet selv, bidra og ta vare på hverandre etter evne, leve gode liv som synes, slik at de som valgte feil ser og hører hvordan det kan være i dette livet. Hvis mange nok begynner med seg selv, og vil noe med livene sine, bidrar vi til å bygge holdninger og engasjement som på sikt vil føre frem. Det er fortsatt håp, stå på.