Dette er da så enkelt…

Jeg sier som Wesensteen, «dette er da så enkelt, hvorfor kan ikke jeg le når du lo?»

Hvor vanskelig kan det være, egentlig, ikke bare å innse at friluftsliv er viktig, helt essensielt faktisk, men også ta det inn over seg (meg). Etter noen år som lykkelig pensjonist, må jeg likevel innrømme at jeg til tider har irritert meg over min kjæres trang til å få meg ut på tur (og aldri sur?). Det er så mye jeg vil og skal, og disse jævla turene tar jo mye tid. Men ærlig talt, hver gang, på tur, svinner irritasjonen til fordel for godfølelsen ved kombinasjonen mosjon og naturopplevelse.

Tenk det, tur er faktisk energigivende og kreativitetsbyggende, men altså «alltid» upassende når forslaget kommer opp – omtrent daglig. Men, så er det nå slik at på tur her forleden gikk det opp som et lys for meg, som lyn fra klar himmel, at jeg må jo for faen snu på flisa. Det er jeg som må ville på tur, det er jeg som bør komme opp med forslag om tur, minst 50% av dagene. Tenk på all energien jeg kaster bort på å prøve å unngå det uunngåelige, nemlig en tur ut i våre vakre omgivelser. Den «furteenergien» jeg sparer da kommer jo på toppen av den energien jeg får av nettopp tur. Hvor dum går det an å bli? Jo, spør meg!

Det er altså stadig behov for å gå i seg selv, utvikle seg som det heter, og erkjenne at man stadig kan lære, selv i godt voksen alder, og derigjennom kan gjøre livet rikere. Alt jeg skulle ha gjort som ung for siste gang, løper jo ikke fra meg, det tar bare litt tid. Og tid tar det jo alt sammen uansett, men hva gjør vel det. Det er det som skjer her og nå som er livet, såpass har jeg skjønt. Om jeg får fullført et «prosjekt» i dag, i morgen, eller neste år betyr jo lite nå, det er bare noe som henger igjen fra stress-tilværelsen i gjennomføringsfasen av livet.

Og, spør du meg, som jeg jo har henstilt til over her, så er det i alle fall på «top-10-listen» av dumhet å bli irritert når mitt livs elskede prøver å bidra til min gode helse, inspirasjon, energi og naturopplevelse. Men, altså, det går an å si «taræsammen'a» til seg selv og et forsiktig unnskyld til elsklingen, og så ser man jo at man får gjort minst like mye likevel, samtidig som man har det mye bedre hele tiden – utrolig men sant!