Akkurat som før?

Den gode følelsen som bobler opp i meg når jeg kommer ut av skogholtet, jordet foran meg skrår nedover, det glitrer i sol, en sol jeg kjenner varmen fra i ansiktet, idet jeg setter utfor i fine skispor. Det er så vakkert, himmelen er knallblå, trærne bak jordet er grønne med litt vårlige rester av snø på, og bakken er hvit, overstrødd av glitrende diamanter. Kanskje en av de beste opplevelser jeg vet om. Til overmål står min kjære i sporet ved siden av, og jeg vet hun opplever det på samme måten. Det kalles dobbel lykke.

Tankene flyr, og endrer seg fra lykkerus til vemodig erkjennelse. Erkjennelsen av at dette har jeg vært så heldig å oppleve mange ganger før, mange flere ganger enn jeg kan se frem til, for selv om livet er «langt», så er mesteparten av det nå historie. Hvor lenge kan jeg gå på ski egentlig? 10 sesonger til om jeg er heldig? Og, hvor lenge kan jeg ha seilbåt, gå i skauen og oppleve andre euforiske gleder i naturen? Det er nesten ikke annet jeg vil heller. Ikke skal jeg ut på store reiser, ikke skal jeg anskaffe meg kostbare livsendrende ting. Jeg vil bare være i fred med de nære ting, skrive litt, lage litt musikk og annet småplukk.

Jo da, jeg har vært heldig, veldig heldig, som så mange i vår generasjon. Livet har bydd på en del nedturer og vanskeligheter, mye jobb og stress, men jammen meg mye gleder også, spesielt mange av de små, de hverdagslige opplevelsene, som kanskje ikke er så «WOW», men likevel så betydningsfulle. Det er jo utrolig at jeg må bli såpass voksen før jeg til fulle forstår det, men som ung for siste gang gjør jeg virkelig det. Det som er så bra nå er at jeg mer enn noen gang kan fokusere bevisstheten min rundt de små gleder, og virkelig gå inn i dem. Når jeg får til det, virker det likevel som jeg har et hav av tid og liv foran meg.

Alt er så bra nå, om man ser bort fra nyhetsbildet og verden «utenfor». Alt er liksom i mål, kjærligheten er fantastisk, både til kjæresten, barna våre og de to herlige barnebarna våre. Å ha disse i livet, sammen med et knippe gode venner er ubeskrivelig fint. Og tiden, den går ikke så fort lenger, bare jeg klarer å være i livet der og da. For det er nettopp det, at som ung for siste gang opplever jeg at tiden går saktere, bare jeg ikke stresser med å planlegge for og å oppleve masse svære greier. Nå som livet kan være mye roligere, oppleves tiden som større, lengre enn da alt gikk på skinner, med etablering, med jobb, med barn, kort sagt tidsklemma.

Dette er så logisk, men akk, så lett å overse etter et langt liv med mye på programmet. Jeg har til og med et godt eksempel, det er hvordan tiden ved grytene suser av gårde når det bare er en time igjen til gjestene kommer, og maten ikke er halvferdig engang. I den settingen tar et kvarter bare to-tre minutter, og stresset sniker seg innunder huden. Har man derimot, i samme stadium, to timer til gjestene kommer, med god tid til alt, til og med å nyte prosessen med å lage mat, smake på sausen, nippe til vinen, da kan et kvarter plutselig vare en halvtime.

Det jeg prøver å si er at tiden går MYE langsommere når man har gooood tid, og dermed kan man glede seg over de små ting, de virkelige, ekte gledene i langt større grad enn om man skal ha med seg alt «livet har å by på». De som mener at nå, i siste delen av livet, er det om å gjøre å oppleve mest mulig, tar etter min mening fullstendig feil. Min egen private konklusjon er altså at jeg må passe meg for FOMO, og heller leve i nuet og la meg synke ned i hver lille glede på min vei, helst sammen med den eller de jeg er mest glad i, helst i kjente og kjære omgivelser. Kjedelig? – Overhodet ikke, så lenge alt skjer med kjærlighet!!! Og det er bare å innse, ingenting er akkurat som før….